Mot menneskets natur

Jeg har gjort mye rart. Eller egentlig gøy. Spesielt karrieremessig.

Mye på grunn av en blind tro på at jeg kan få til alt.

Ja, det er litt merkelig. Jeg har hele livet slitt med dårlig selvfølelse og selvtillit. Vært bekymret for om jeg var pen nok, bra nok, om andre ville like meg... MEN, når det gjelder å tørre og kaste meg ut i nye utfordringer hvor jeg ikke har verken erfaring eller kompetanse, så er jeg uredd og gutser på. FULL AV SELVTILLIT.

Som har ført til at jeg har en litt "spesiell" CV, men er full av kule erfaringer!

Noen oppfattet det som at jeg aldri ble fornøyd. Som et evig jag.

En periode så var jeg selv usikker. Var jeg utakknemlig? Hvorfor kunne jeg ikke bare falle til ro som alle andre?

For hver gang jeg har begitt meg inn et nytt eventyr, så har jeg kjent på den følelsen av spenning. Vært gira. Gått all-in. Latt meg oppsluke i det nye. Og tenkt at nå har jeg funnet min "greie".

Til det har gått over...

Spenningen gikk over i grå hverdag. Gang på gang. Dermed startet jakten på det neste nye.

Så, etter omtrent 20 år i yrkeslivet, var det en dokumentar på Netflix som skulle gi meg svaret. Et yrkesliv som inneholder sykepleie med ansvar for premature babyer, å bygge opp en baderomsbutikk, prosjektere rehabilitering av baderom, kjøkken, salgsansvar innen VVS fra Trondheim til Hammerfest, resepsjonssjef for pasienthotell og livsstilscoach. (Ja, jeg har opplevd utrolig mye variert!!)

Dokumentaren "The Defiant Ones" fikk meg endelig til å skjønne at jeg skal ikke bli "en ting". Hele den tanken om "hva man skal bli når man blir stor" var feil for meg. For MEG så er det riktige å skulle bli flere ting. Ta de erfaringene jeg skaffer meg underveis, bruke de på nye utfordringer. På å utvikle meg selv.

Mennesket er laget for bevegelse.

Både rent fysisk, men også mentalt.

Vi er laget for å utvikle oss. I det ligger det at vi også må tåle å ha det ukomfortabelt. Kjenne på at det er noe vi ikke kan. Feile.

Før vi kan mestre.

Det som er litt motstridende med tanke på dette er at mennesket også genetisk sett er kodet for å unngå smerte og det som er ukomfortabelt. Men denne kodingen stammer fra da mennesket måtte unngå farer, rett og slett for å overleve.

Det er strengt tatt ikke et reelt problem i dagens samfunn. Likevel ønsker vi å holde oss i komfortsonen.

Samtidig som vi føler oss "flate". Ulykkelige. Uten å forstå hvorfor.

Årsaken, slik jeg har erfart det, er manglende bevegelse. Noen ganger fysisk. Vi har fått ekstremt stillesittende liv. Men enda viktigere, vi er blitt "stillesittende" mentalt.

Vi går gjennom livene våre på autopilot. Låst i rutinene. Og forteller oss selv at vi har det HELT. GREIT. (Forøvrig et uttrykk som gjør meg utrolig trist på andre sine vegne. Det ene livet vi har fått bør være litt mer enn helt greit...)

Jeg sier ikke at alle skal gjøre som meg, og skifte karriere til en stadighet. Det finnes mange måter å holde seg mentalt i bevegelse på. Det handler å utfordre oss selv på områder som er ukjente for oss.

Prøv noe nytt. Hva som helst. Noe som utfordrer deg. Risiker å feile.

I starten vil det føles rart. Skummelt. Tungt. Du vil kanskje kjenne på ekstremt manglende mestringsfølelse.

Da er det viktig at du fortsetter.

For etter en stund. Etter å ha gjort dette noen ganger. Så vil du kjenne det.

At det løsner. Litt etter litt.

Og så er den der.

Følelsen av MESTRING.

Mestring gjør at jeg føler at jeg lever! Jeg har stått i noe, gått på trynet, reist meg og prøvd igjen. Og igjen. Og igjen. Til jeg har mestret. Da kjenner jeg på lykke og litt eufori.

Og alt det ukomfortable, er verd det.

Hver eneste gang.