Å eldes...med verdighet?

Hva betyr egentlig det?

Jeg tror nok at det kan bety forskjellige ting for forskjellige mennesker.

Personlig så er jeg er ikke redd for å bli gammel. For å få rynker. Grått hår. Hud som henger. Du vet, det de fleste tenker på som ytre elding. Jeg skjemmes heller aldri av å si alderen min. Skremmes ikke av å ha blitt ett år eldre hver bursdag. Tvert i mot så er jeg ganske så takknemlig for hvert år jeg får.

Men for all del. Jeg har (som de fleste kvinner) kjent på ubehaget. Når jeg oppdaget de første strekkmerkene. Appelsinhuden. Synet av valker i enkelte plagg. Da jeg nappet mitt aller første hvite hår før jeg var fylt 30...

Det ble ikke FEIRET for å si det sånn!

Det utløste heldigvis heller ikke panikk.

Mer en ubehagelig følelse fordi det var nytt, jeg var ikke helt forberedt, og vi mates med at alle disse synlige tegnene på aldring er noe som skal utsettes i det lengste (aller helst i evigheten) hvis man skal bruke reklame og sosiale medier som noen form for referanse.

Heldigvis vet jeg bedre.

Å si at jeg elsker aldringstegnene vil også være løgn. Jeg har inngått en "våpenhvile" med de. De er spor etter et levd liv.

Strekkmerkene er sporene etter å ha bært frem 2 fantastiske menneskelig inni meg. De minner meg også på alle årene hvor jeg var utrygg på meg selv, vekten svingte opp og ned og jeg var veldig dårlig på å prioritere meg selv først.

Appelsinhud. Vel, ALLE har det. I en eller annen grad. På rompa, lårene, leggene, akkurat hvor er forskjellig. Men alle har det. Hvis de ikke har det enda, så får de det. It´s a fact of life.

Rynker. Alle mine linjer er fordi jeg bruker hele meg når jeg snakker. Også ansiktet. Latter. Engasjement. Sinne. Sårhet. Kjærlighet. Rynkene er sporene fra følelseslivet mitt.

Gråe hår. Eller, i mitt tilfelle, hvite. I starten nappet jeg de. Ett og ett. Nå er de så mange at jeg fort blir hårløs om jeg fortsatt skulle nappet...Jeg kunne valgt å skjule de med farge. Men etter å ha gått i meg selv så ble jeg enig med meg selv at de skulle få være slik de var. At de egentlig er litt fine. Litt sånn salt og pepper. Nå hender det seg at jeg tenker frem og er litt spent på om det noen gang blir helt hvitt. Eller om jeg alltid vil være en blanding. Er det litt rart å si at jeg gleder meg litt til å se hvordan det blir?

Uansett. Som sagt, jeg er ikke redd for å bli gammel. Det som skremmer vannet av meg er å skulle bli gammel med dårlig helse! Det innvendige forfallet. Svinnende muskelmasse. En forvitrende hjerne. Sykdommer som "kommer med alderen"

Alle de tingene som kan føre til at jeg ikke skal kunne nyte alderdommen min.

Derfor har jeg de siste 4 1/2 årene tatt grep.

Jeg bestemte meg for at jeg skal gjøre det jeg kan for å forhindre eller forsinke disse tingene så mye som mulig!

Først og aller viktigst. Jeg er nøye med å spise nok mat. Jeg passer på å spise riktig mat. Fokuserer på næringsinnhold, og at det meste av det jeg tilfører kroppen er drivstoff av god kvalitet.

Jeg VET at dette er hovedfaktoren til god helse nå, men også etter hvert som jeg eldes. For hjertet mitt. Immunforsvaret. Musklene. Hjernen.

Jeg drikker vann.

Jeg er i aktivitet. Prøver å være i bevegelse hver eneste dag. Gjøre ting jeg synes er gøy. Gjør små ting i hverdagen som har stor effekt når de gjøres jevnlig over tid.

Innimellom så trener jeg også. Styrke, for å forhindre muskelsvinn og heller bygge en sterk kropp.

Jogging for hjertet og hjernen.

Jeg prioriterer personlig utvikling. Utfordrer meg selv i mine egne tankesett og gamle vaner. Vet at hjernen bygger nye koblinger hele livet og gjennom å stadig lære nye ting, endre tankesett og utfordre meg selv så driver jeg "styrketrening" av hjernen.

For meg er det et mål å kunne bli gammel. Bli gammel i alder, men fortsatt leve. Oppleve. Ha det som for meg er et rikt liv.

Det er å eldes med verdighet, for meg.